Vinterferie

Det var en våt morgen i Grungedal i dag. Ero, hunden til fetter Knut, lå med store, triste øyne og tittet ut av huset sitt, på den tunge, grå himmelen. Jeg gruet meg til å sykle. 4 mil oppoverbakke i striregn til Haukeliseter fristet ikke nevneverdig. Etter en god frokost og litt sykkelolje i kjedene, pakket vi likevel sammen og tråkket avgårde. Og jeg oppdaget til min forbløffelse at det gikk lett å sykle! Formen må ha begynt å bygge seg opp nå. Bena gikk som stempler oppover bakkene - oppover, oppover. Det ble en kjempefin tur, tross regnet. Fire mil svak stigning til Haukeliseter. Jeg ble ikke noe særlig sliten engang! Jeg er en maskin!!


O vestland, veeestland...

Etter en hvil og en kaffekopp på Haukeliseter (i samme lokale som mine foreldre feiret sitt bryllup!), ble det litt mer action. Siden vi unngår tunneler når vi kan, syklet vi den gamle Haukelivegen istedet for den første av Haukelitunnelene. Dette var en fantastisk fin veg - imponerende å tenke på hvordan denne vegen ble bygd i sin tid, uten maskiner og teknologi som vi har i dag!


Dårlig sykkelføre

Litt lenger borti veien kommer vi til en 6 km lang tunnel, og denne er forbudt for syklister. Jeg ville ikke syklet der om jeg hadde fått lov heller, tunnelen er smal og vogntogene raser forbi i veldig høy fart. Vi er på toppen av Haukelifjell, det regner og er kaldt. Men vi aner råd. Vi følger den gamle Haukelivegen videre! Sikkert bare litt snø akkurat her i starten? Men nei. Her er det myyye snø. Her har ingen brøytet og tenkt på oss syklister. Vi må snu.


Eivind, gå og haik

Vi bestemmer oss for å haike gjennom tunnelen, og jammen får ikke Eivind napp på første forsøk (igjen)! En hyggelig dansk handelsreisende i trekk til barnevogner, stuer både oss og syklene inn i varebilen sin og befordrer oss trygt gjennom tunnelen. Dansker er alltid greie!

På andre siden sykler vi lykkelig videre i to minutter, før vi kommer til neste tunnel. Ops. Denne gangen har Eivind en genial idé. Vi stopper en bil, og får de til å kjøre bak oss gjennom tunnelen med varselblinkerne på! Tyskere denne gangen. De er ikke særlig interessert i å hjelpe, men får seg vel til slutt ikke til å si nei heller, så de loser oss gjennom tunnelen, det tar bare 3 minutter. Dette går strålende! Neste tunnel, samme metode. Hyggelig nordmann denne gangen, 1 km tunnel. Vips, vi er ute trygt på andre siden.


Det er en kjempefin vei som snor seg nedover mot Røldal i hårnålssvinger. Nå går det fort nedover. For et av vogntogene som kjørte forbi oss tidligere, har det gått for fort. Det ligger opp-ned i en bratt skråning på siden av veien og autovernet ligger snodd i en stor krøll midt i veien. Politi og brannfolk sperrer veien, to personer er sendt til sykehus. Jeg er ikke veldig overrasket, etter å ha blitt kjørt forbi av en del av disse vogntogene. Mange av dem kjører som svin.


Vel fremme i vakre Røldal, jeg uten følelse i fingre og tær, tar vi inn på campinghytte og jeg tiner sakte opp i dusjen. Den beste dusjen jeg kan huske. Eivind fikser middag, og kake og te til dessert.


Dag 8: 64 km til Røldal (400 moh) via Haukeliseter (1000 moh) i regn/sludd og tidvis motvind. Gj.snittsfart 13 km/t.

Distanse tilbakelagt: 390 km

Dagens dyr: Røyskatt.

PS: en litt snodig sak - min tipptippoldemor var her fra Røldal, og eide 25% av kirken. Eivinds tipptippoldefar var prest i samme kirke!

Location:Skysstasjonen,Røldal,Norge